Bråstopp for britisk livsstil

Skrevet av Runar Kvernen .

En pint eller tre på puben, for alle formål. Hele uka. Og fotballen, på alle nivåer. Lokalt og nasjonalt. Det blir ikke mer britisk. Begge arenaer er satt på langvarig vent. Hvordan skal det gå?

Alle land har sine tradisjoner. Men britene topper nok det meste her, i omfang og varighet.

Scenarioene med vente og se ble for drøye, og skremmende. Tross konservatisme og tradisjoner, det er stor aksept også i UK for tiltakene mot koronaviruset. Det handler om liv og helse for over 66 millioner mennesker. Nå er landet i praksis stengt ned, på alle områder. Øde gater i London (!), som Piccadilly på bildet over. Også fotball og pub, som henger sammen, er satt på vent. Det gjelder også Stoke City og vår samarbeidspartner Tollgate. 

Transport og ro

Og så transporten - togstasjonene, de karakteristiske toetasjes bussene. London med sitt sinnrike og over 100 år gamle tube system – som frakter millioner under bakkeplan hver dag. Tettpakket og effektivt, uforsvarlig nå. Tuben går, såvidt, nesten tomme vogner. Linjer og 40 undergrunnsstasjoner stengt. Ny hverdag for 10 millioner i Greater London. Myndighetene nevner, så vidt, den forrige store pandemien som slo ut Europa og verden. Spanskesyken (som ikke kom fra Spania) - i et par-tre år etter første verdenskrig. Da stoppet mye opp, også i England.

Britene har opp gjennom historien vist en flegma og en stoisk ro, som under andre verdenskrig. Bombene falt over engelske byer, men etter raidene kom folket opp fra tilfluktsrommene, i London var det tuben. Døde og skadde ble tatt hånd om, og rydding ble igangsatt. Og var ikke puben truffet, så var det åpning både for en kopp te og en pint, før det var tilbake til arbeidet. Selv fotballen rullet, dog i begrenset omfang med oppvisningskamper, for å holde hverdagen oppe.

Pub i århundrer

Pubtradisjonen i England går tilbake til romerne, altså for ca 2000 år siden. De tok med seg sine vannhull med vin langs erobrede ruter, tabernaer. Etter hvert utledet og benevnt som tavernaer, lokale brygg ble raskt en del av sortimentet.

Den eldtste bevarte puben i England ligger i Nottingham: Ye Olde Trip To Jerusalem, fra 1189 (!). Her skal Kong Richard Løvehjerte ha rekruttert korsfarere…

Rundt 1555 ble det hele ytterligere satt i kongelig system. Det gikk ofte litt av skaftet… Public houses måtte ha tillatelse. Derav skiltene med motiver som kom opp utenfor. De skulle vise, også de som ikke kunne lese, at her var det et godkjent sted. Som etter hvert fikk de velkjente navnene: The Golden Lion, The Swan – The Wayfarer In, you name it. Noen steder var også pubene gjestehus for reisende.

Pubene reflekterte først det klassedelte samfunnet, med ulike avdelinger og tilbud. Dette endret seg gradvis. Kvinner fikk adgang, og pubene ble sakte men sikkert inn mot vår tid en utjevnende sosial arena, her møttes alle på stadig mer like fot. Mindre fyll og mer møteplass – men med stadig mer solid utvalg av godt brygg. Og i stort antall. Selv om en fjerdedel er blitt avviklet de siste årene. Det var vel en viss overetablering, noen nye vaner - og større kjeder som Wheterspoons har utkonkurret den lille lokale. Uansett, det er altså århundrer med tradisjon som nå nulles i hverdagen.

The English Game

Det samme gjelder fotballen. Den har, med noen få unntak, rullet siden 1860-tallet, tidsskille fra 1888. Før det var det massefotball, alle i landsbyen løp etter ballen. Få og varierende regler…

Akkurat nå ligger det en mini serie på Netflix, «The English Game», som viser opprinnelsen til dagens fotball. Anbefales. Fra å være en overklassesport erobret the working man and women sporten, med sterk lokal og sosial forankring, altså identitet. Fotballen ruller på alle nivåer, hver helg, fra Premier League og ned til Grasroot Sunday. Og barn og ungdom, etter skolen, og i helgene.  

Hver uke er millioner involvert, over hele balløya og abroad. Man følger sitt lag, i generasjoner. Spenning, glede, skuffelse og eufori. Fellesskap, familier drar sammen. Møteplass puben før og etter. Debatt om siste match – og de neste. Og om hverdagens mange temaer. See You, mate.

Nå blir det vrient. Ingen vet hvor lenge det engelske samfunnet forblir stengt. Men savnet etter en felles pint og fotball er nok enormt. Det merker også vi i Norge, som følger ballen og livet der borte. Det kan bli en stund til vi igjen kan samles på pubene, stadioner og i barområdet på Tollgate.

Tradisjonen er massiv, og vil trolig overleve. Men en snikende følelse, er de kjære møteplassene like trygge som før? Kanskje blir ikke riktig alt som det var. Det har det vel strengt tatt aldri blitt tidligere heller. Men en sak er gradvis endring, noe annet vil det være hvis tradisjoner rakner på kort tid.    

Runar Kvernen

Kilder og foto: The Sentinel, The Guardian, Historic UK, Svein Moen, Privat

  

Tomt og øde. Tiltak mot korona for å berge liv, helse og samfunnets funksjoner er pri 1. Men mange savner dagliglivet, inkludert fotballfansen. I noen artikler korter vi den lange ventetiden med noen betraktninger om fotballivet, uten fotball. Fra et Stoke perspektiv, selvsagt.